Bergen og Hordaland ATTAC!
Den Blå Steinen Kontakt RessurserForum Bli medlem! Til forsiden
 

ATTAC lokallag i Bergen og Hordaland

ATTAC lokallag i Noreg med heimesider

ATTAC sentrale sider

ATTAC lag verden over

Hvis du ikke fant det landet du søkte kan du gå hit.

Utsagn og evaluering i forhold til Iraks påståtte våpen

Om denne teksten

Denne teksten er en innholdsliste og en kritisk analyse av påstandene om Iraks våpen og våpen-program gjort under betingelsene til Sikkerhetsrådets resolusjon 687 (1991) paragraf 10 og 12, dvs. kjernefysiske, kjemiske og biologiske våpen samt raketter med rekkevidde over 150 km.

Den handler ikke om Iraks vilje til å følge opp denne resolusjonen eller påfølgende resolusjoner, inkludert resolusjon 1441 (2002). Blant annet er den ikke et forsøk på å analysere omfanget av Iraks hindring av arbeidet til våpeninspektørene fra UNSCOM, UMOVIC eller IAEA. Den er i stedet en presentasjon av hva vi faktisk vet om våpnene og våpenprogrammene. For FN-inspektørene som for øyeblikket er i Irak, er det å finne ut det vi ikke vet om den historien og hva som er dagens situasjon til disse våpnene som er problemet. Inspektørene må konfrontere muligheten for at Irak holder tilbake eller utvikler ikke-konvensjonelle våpen, og rapporterer til Sikerhetsrådet på bakgrunn av dette. Ikke mindre, er det også mulig å evaluere sannsynligheten for Iraks ikke-konvensjonelle våpenprogram. Det blir ikke gitt noen samlet konklusjon i denne teksten, men det presenteres nok materiale til at en informert avgjørelse bør kunne tas.

Forfatteren av denne teksten er Glen Rangwala, uavhengig analytiker ved University of Canbridge, Storbritannia. Om noen av de tekniske påstandene gjort nedenfor er feilaktige eller ufulstendige, er dette ikke gjort i et bevisst forsøk på å gi leseren feilaktige inntrykk. Tvert i mot tas rettelser og oppklaringer i mot med takk.

Denne teksten er en oversettelse av første del («Nuclear») av Glen Rangwalas tekst «Claims and evaluations of Iraq's proscribed weapons»). Originalen kan lese på internett-adressen: traprockpeace.org/weapons.html.

Hovedkilder

Påstandene som prøves ut her om Iraks våpen og våpenprogram er i all hovedsak tatt fra rapporter utgitt av ulike avdelinger av den britiske og amerikanske regjeringen. De følgende kildene er mest brukt.

Evalueringen av disse påstandene er gjort med et bredt utvalg av kilder. Dette inkluderer:

Kjernefysiske våpen

Oppsummering av påstander

Innenriksdepartementet, 12. september 2002, s. 9, «En ny rapport utgitt 9. september 2002 fra internasjonalt institutt for strategiske studier (IISS) (en uavhengig forskningsorganisasjon)€“ konkluderer med at Saddam Hussein kunne bygge en atombombe på få måneder om han kunne få tak i radioaktivt materiale.»

CIA, oktober 2002, s. 1, «Om Baghdad skaffer tilstrekkelig radioaktivt materiale beregnet på våpen fra utlandet, kunne de lage kjernefysiske våpen på et år. Uten tilgang på slikt materiale fra utlandet, vil Irak sannsynligvis ikke være i stand til å produsere slike våpen før i siste halvdel av dette tiåret.»

Evaluering. Den essensielle komponenten i et hvert kjernefysisk våpen, er det radioaktive materialet. I følge det kjernefysiske kontroll-instituttet (Nuclear Control Institute) «Med høyanriket uran beregnet på bomber, kunne en student lage en bombe som er kraftig nok til å ødelegge en by.» I følge Federation of American Scientists «Mer enn 90% av hele budsjettet til Manhattan-prosjektet gikk til produsksjonen av kjernefysisk materialet. Mindre enn 4% gikk våpenlaboratoriet i Los Alamos.» Som et resultat av dette konsentrerer kjernefysiske sikkerhetsregler seg om å forhindre forflytningen av plutonium-239 og høyanriket uran (uran med mer enn 90% uran-235), og teknologien for å berike uran. Så snart en har fått tak i den radioaktive kjernen, kan et enkelt kjernefysisk våpen lages med et rifle-liknende rør og kraftige eksplosive materialer. Eventuelt kan en bruke en serie med detonatorer og kraftige eksplosiver formet som linser. Ingen av disse teknologiske løsningene er et vanskelig problem for en godt utstyrt forsker som arbeider utenfor internasjonale retningslinjer.

Derfor ser påstandene om at Irak raskt kunne få tak i en atombombe om de fikk tak i radio-aktivt materiale ut til å stemme. Det er også på grensen til å v¦re et selvbekreftende utsagn. Men kontrollen med Iraks radioaktive materiale og tilstedeværelsen av internasjonale inspektører inne i Irak gjør sannsynligheten for at Irak skal kunne utvikle kjernefysiske våpen veldig lav. Videre er det aldri blitt hevdet at Irak har forsøkt å importere radioaktivt materiale siden 1991, og det kjente radioaktive materiale i Irak før denne datoen har blitt gjort rede for av atomenergibyrået IAEA .

Resultatene av FNs inspeksjoner: 45 dager etter at de kjernefysiske inspeksjonene begynte utfordret Time Magazine IAEAs direktør Mohamed ElBaradei: «Bush-administrasjonen har uttalt flere ganger at Irak er veldig n¦re å ha atombomer.» ElBaradei svarte:

«Jeg håper USA ikke vet noe vi ikke vet. I tilfelle burde de fortelle det til oss. Hvis de snakker om uavhengig produksjons-kapasitet, er Irak langt fra å ha noe slikt. Hvis Irak har skjult importert materiale er det snakk om de siste 6 månedene eller året. Men det er et stort «hvis» [...] Jeg tror det ville v¦re vanskelig for Irak å skjule et helt kjernefysisk våpenprogram. Det kan v¦re de skjuler noen datamaskinbaserte studier, eller [forskning eller utvikling] på en enkelt sentrifuge. Dette er ikke nok til å produsere våpen.»

Time Magazine, «Q&A with the Top Sleuth», 12. januar 2003.

Eksisterende og/eller gjenoppbygde anlegg

Innenriksdepartementet, 12. september 2002, s.10: «Irak har holdt tilbake relevant dokumentasjon om det tidligere kjernefysiske programmet, inkludert informasjon om teknologi for beriking, handel med utlandet, våpenutvikling, eksperimentelle data, og tekniske dokumenter. Irak har fortsatt [...] noe av den nødvendige infrastrukturen som er nødvendig for å nå deres mål om å bygge et kjernefysisk våpen.»

Evaluering. Påstandene om at Irak har holdt tilbake dokumenter, enten med vilje eller ved uvitenhet, synes sannsynlig, men siden innholdet i uttalelsene fra desember 2002 har blitt holdt hemmelige, er det ikke mulig å bli sikker på dette. Når det gjelder påstanden om at Irak fortsatt skal ha noe av infrastrukturen som trengs for å bygge kjernefysiske våpen, har en talsperson fra IAEA sagt:

«Saddams gruppe av kjernefysiske forskere har fortsatt ikke det radioaktive materialet som trengs for å lage en bombe, og det er ingen indikasjoner fra satelittbilder på noen forsøk på å bygge anlegg som kan berike uran nok til å brukes i bomber. Til en så avansert prosess ville irakerne trenge vesentlig infrastruktur og energiforsyning som ville v¦re synlig fra USAs spion-satelitter.

(fra The Times, 29. august 2002)

Resultatene fra FNs inspeksjoner. Selv om han bekreftet at inspeksjonene var i en tidlig fase, ble direktøren for IAEA, Mohamed ElBaradei sitert av Reuters 18. desember 2002: «Til nå har det ikke dukket opp noen bevis for at anleggene har blitt endret siden 1998.» Han bekreftet dette synet 6. januar 2003 da han sa at FNs våpeninspektører i Irak ikke har funnet noe mistenkelig så langt, og at det ikke var noen bevis for at Irak hadde løyet i sine uttalelser om kjernefysiske våpen. (Financial Times, 7. januar)

ElBaradei sa det enda mer rett ut i sin oppdatering til Sikkerhetsrådet 27. januar 2003. (Avsnitt 65 og 71)

«I de første ukene med inspeksjoner har IAEA besøkt alle stedene som vi selv eller USA identifiserte som betydelige. Ingen bevis på pågående ulovlig kjernefysisk aktivitet eller kjernefysisk-relatert aktivitet har blitt funnet på disse steden til dags dato, selv om ikke alle laboratorie-resultatene er klare ennå. Inspeksjonene har til nå heller ikke sett tegn på nye kjernefysiske anlegg eller direkte støtte til slik aktivitet.» «IAEA regner med i løpet av få måneder, forutsatt ingen eksepsjonelle hendelser og fortsatt samarbeid fra Irak, å kunne gi gode forsikringer om at Irak ikke har noe program for utvikling av kjernefysiske våpen.»

Forsvarsdepartementet, 8. oktober 2002, lysbilde 25: hevder at al-Qaim anlegget er for øyeblikket aktivt.

Evaluering. Anleggene ved al-Qaim, Iraks eneste anlegg for ekstraksjon av uran, ligger 400 km vest for Baghdad ved den syriske grensen og ble ødelagt i 1991. Flere journalister har siden besøkt al-Qaim og ikke funnet tegn på reparasjon. Paul McGeough, en høyt respektert Midtøstenkorrespondent i Sydney Morning Herald skrev 4. september 2002 at stedet så ut til å være «et nærmest øde sted [...] som resultat opprenskningen kontrollert av [IAEA]». Reportere fra Reuters har bekreftet dette inntrykket.

Resultater fra FNs inspeksjoner. Inspektører fra IAEA besøkte al-Qaim 10. til 11. desember 2002, og rapporterte deres pågående overvåking av den ødelagte fabrikken.

President Bush, 7. oktober 2002: «Satelittbilder viser at Irak bygger opp igjen anlegg på steder som tidligere har vært del av det kjernefysiske programmet.»

Evaluering. Satelittbildene Bush viser til ble i New York Times 6. september 2002 og ble sitert på en pressekonferanse 7. september 2002 med Tony Blair og George Bush. Hr. Blair hevdet at disse kommersielle satelittbildene viste nye bygninger som ble satt opp ved et tidligere viktig sted for kjernefysiske våpen, og at dette viste at «det er en reell trussel» for at Irak fortsetter sine atomvåpen-program. Stedet som ble diskutert ble ikke navngitt av Blair eller Bush, men er antakelig Tuweitha (ble kalt Osirak av de franske konstruktørene, 25 km sørøst for Baghdad). Atomenergibyrået IAEA, som begge lederene gav æren for bildene, gav ut en uttalelse: «Vi har ingen ny informasjon om Iraks atomvåpenprogram siden desember 1998 da inspektørene forlot Irak.»

Resultater av Fns inspeksjoner. Tuweitha har fått gjentatte besøk fra inspektører fra IAEA siden november 2002, og det har ikke blitt rapportert noen mistenkelige funn. Atomenergibyrået har rapportert om inspeksjoner ved Tuweitha 6. desember, og mer omfattende 9.,10. og 11. desember 2002. Etter et nytt besøk 20. desember konkluderte en felles presserapport fra IAEA og UNMOVIC (FNs våpeninspektører) med at «det tidligere kjernefysiske industri-komplekset ved Tuweitha [...] i dag driver sivil forskning på ikke-kjernefysiske felt.» Videre strålingstesting på stedet ble gjort av atomenergibyrået 21. januar 2003, og en inspeksjon fra lufta tok sted 31. januar 2003. En inspeksjon av tidligere utilgjengelige plasser ved Tuweitha ble gjort 15. februar 2003.

En mer detaljert beskrivelse av Tuweitha ble gitt av Kim Sengupta i The Independent:

«Restene av de tre reaktorene som ble ødelagt av israelerne i 1981, og et tiår seinere, under gulfkrigen, av amerikanerne, er forlatt av irakerne. [...] Offisielle kilder har ønsket å vise de påstått hemmelige konstruksjonene som opprørte Blair. Det viste seg å bare v¦re et par skur. Det var heller ingen tegn på infrastrukturen som trengs for å berike uran til kjernefysiske våpen.»

«Inspektørene finner bare sopp i ruinene av bombet reaktor.» The Independent 5. desember 2002.

Atomenergibyråets inspeksjoner av stedene henvist til av Tony Blair og George Bush ble bekreftet av direktøren Mohamad ElBaradei i hans sammendrag til Sikkerhetsrådet 9. januar 2003:

«Inspeksjonene har inkludert anlegg som gjennom kommersielle satelittbilder har blitt identifisert som endret eller bygd opp siden 1998, i tillegg til noen nye lokasjoner. [...] Ingen bevis på pågående ulovlige kjernefysiske eller kjernefysisk-relaterte aktiviteter er funnet.» (Avsnitt 4 og 16, utheving lagt til)

Dette synet ble bekreftet og utvidet av ElBaradei i hans oppdatering til Sikkerhetsrådet 27. januar 2003 (avsnitt 35):

«På bakgrunn av satelittbilder og annen informasjon tilgjengelig har atomenergibyrået (IAEA) identifisert et antall plasser, bl.a. noen som har forbindelse med Iraks tidligere kjernefysiske aktiviteter, hvor endringer med mulig relevans til IAEAs mandat, eller nye bygninger har blitt konstruert mellom 1998 og 2002. …tte av disse plassene ble identifisert av USA som steder hvor kjernefysisk aktivitet ble mistenkt. Alle disse stedene ble inspisert, for å bekrefte om det hadde skjedd utviklinger i tekniske forutsetninger, organisasjon, struktur anleggenes areal eller personell. Alt i alt observerer IAEA at mens noen få steder har forbedret anlegg og tatt inn nytt personell de siste fire årene, er på de fleste stedene (som har v¦rt involvert i forskning utvikling og produksjon) utstyr og laboratorier forfalt i en slik grad at gjenopptakelsen av kjernefysisk aktivitet ville kreve vesentlig gjenoppbygging. Atomenergibyrået har ikke funnet noen tegn til kjernefysisk aktivitet ved noen av disse plassene.

Nye anlegg

(a)al-Sharqat

Rapport fra Storbritannia, 24. september 2002, s.21: «Irak har bygget et stort nytt kjemisk industrikompleks, prosjekt Baiji, ved al-Sharqat nord-vest i ørkenen i Irak. Her har det tidligere v¦rt et anlegg for anriking av uran, som ble ødelagt under Golfkrigen og gjort harmløst under overvåking av det internasjonale atomenergibyrået. Deler av området har blitt gjenoppbygd, fra 1992 og framover, som et anlegg for kjemisk industri. Selv om dette er langt fra noen befolkede områder, er stedet omgitt av en høy mur med vakttårn og bev¦pnede vakter. Etterretning antyder at stedet kommer til å produsere salpetersyre, som kan brukes i sprengstoff, rakettdrivstoff og anriking av uran.»

Denne fabrikken blir også viet oppmerksomhet av Forsvarsdepartementet, 8. oktober 2002.

Evaluering. Ifølge en rapport fra atomenergibyrået fra januar 1994, er al-Sharqat den viktigste kilden for svovelsyre og salpetersyre til industrien i Irak. Den britiske rapporten hevder ikke at salpetersyren som produseres ved al-Sharqat brukes i illegale våpen, den bare konstaterer at salpetersyre «kan bli brukt» til rakettbrennstoff og anriking av uran. Denne fabrikken har senere endret navn til al-Hadar statlige industrier.

Resultater fra FNs inspeksjoner. Al-Sharqat ble besøkt av UNMOVICs kjemiske gruppe 2. januar 2003, og av en felles gruppe fra IAEA og UNOVIC 12. januar 2003

Import av uran

Rapport fra Storbritannia, 24. september 2002, s.25: «etterretning viser at Irak har søkt å få tak i betydelige mengder uran fra Afrika. Irak har ingen aktive sivile kjernefysiske program atomkraftverk, og har derfor ingen legitim grunn til å skaffe seg uran.»

Innenriksdepartementet, 19. desember 2002, «Den [irakiske] erklæringen overser innsatsen for å få tak i uran fra Nigeria. Hvorfor skjuler det irakiske regimet deres innsats for å skaffe uran?»

Det hvite hus, januar 2003, s.5: «Den [irakiske] erklæringen overser innsatsen for å skaffe uran fra utlandet.»

Powell, 26. januar 2003: «Hvorfor prøver Irak fortsatt å skaffe seg uran [...] ?»

Evaluering. Irak har faktisk prøvd å skaffe uran fra Niger; i perioden 1981-1982. Fraværet av detaljer i rapportene sitert ovenfor, som år (eller tiår) angående forsøket på å skaffe uran, og kvalitetene på uranen de søkte kan antyde at dette er hendelsen som henvises til av den britiske rapporten og av innenriksdepartementet. Ifølge en avgått høyerestående tjenestemann i samtale med pressebyrået AFP, kan ikke Niger eksportere uran uten støtte fra sine tre partnere, Frankrike, Japan og Spania. Nigers statsminister har uttalt at det ikke var gitt tillatelse for å selge uran til Irak. (Voice of America, 27. desember 2002).

Sjefen for atomenergibyrået antydet i sin oppdatering til Sikkerhetsrådet (9. januar 2003, avsn. 12) at han ikke hadde mottatt «noen spesifikk informasjon» fra statene som kom med disse beskyldningene. Dette poenget ble videre gjort greie for i et intervju 12. januar 2003: «Det kom rapporter fra ulike medlemsland [...] [at irakerne] importerte uran fra Afrika [...]. De avviser at de har importert noe uran siden 1991. USA og Storbritannia, og de andre, må gi oss den spesifikke informasjonen om når og hvor. Vi trenger informasjon til handling.»

Det mislykkede forsøket på å importere uran for over 20 år siden sier selvfølgelig ingenting om Iraks kjernefysiske programmer etter 1998.

Aluminiumsrør

Innenriksdepartementet, 12. september 2002, s.9: «Irak har trappet opp sin søken etter kjernefysiske våpen og har lagt ut på en verdensomspennende jakt på materialer til atombomber. De siste 14 månedene har Irak forsøkt å kjøpe tusenvis av spesialkonstruerte aluminiumsrør som offentlige tjenestemenn tror er beregnet som deler i sentrifuger for å anrike uran.»

Rapport fra Storbritannia, 24. september 2002, s.26: «Irak har også gjentatte ganger gjort skjulte forsøk på å få tak i et sv¦rt stort antall (60 000 eller fler) spesialiserte aluminiumsrør. Den spesielle aluminiumen er regulert av internasjonale eksportrestriksjoner pga. mulig bruk i kostruksjonen av gassentrifuger for å anrike uran, selv om det ikke finnes noen entydig etterretningsrapporter på at disse var ment til et kjernefysisk program.»

CIA, oktober 2002, s.1-2 : «Iraks aggressive forsøk på å skaffe seg nødvendig høy-styrke aluminiumsrør er bekymringsverdig. Alle etterretningseksperter er enige om at Irak ønsker seg atomvåpen og at disse rørene kunne bli brukt i sentrifugen i et anrikingsprogram. De fleste etterretningsspesialistene regner med at dette er den tenkte bruken, men noen tror at rørene sannsynligvis er beregnet på konvensjonelle våpenprogram. Basert på rør med den størrelsen Irak søker å skaffe seg, ville et par tusen sentrifuger være i stand til å produsere nok høyanriket uran til et par våpen i året.»

President Bush, 7. oktober 2002: «Irak har prøvd å kjøpe høy-styrke aluminiumsrør og annet nødvendig utstyr til gassentrifuger, som brukes til å anrike uran til atomvåpen.»

President Bush, 28. januar 2003: «Vår etterretning har kilder som sier han har prøvd å kjøpe høy-styrke aluminiumsrør som kan brukes til produksjon av atomvåpen. Saddam Hussein har ikke forklart dette godt nok. Han har tydeligvis mye å skjule.»

Powell, 5. februar 2003: «[Saddam Hussein] har gjort gjentatte skjulte forsøk på å skaffe seg høy-spesifikasjons aluminiumsrør fra 11 ulike land, til og med etter at inspeksjonene startet igjen. Disse rørene blir kontrollert av «Nuclear Suppliers Group» nettopp fordi de kan brukes som sentrifuger for anriking av uran. [...] De fleste amerikanske ekspertene tror de er beregnet som rotorer i sentrifuger for anriking av uran. [...] alle ekspertene som har analysert rørene i vår eie, konkluderer med at de kan tilpasses bruk i sentrifuger. [...] For det første slår det meg at rørene blir produsert etter standarder som overgår amerikanske standarder for tilsvarende raketter. [...] For det andre har vi undersøkt rør som ble hemmelig inndratt før de nådde Baghdad. Vi merker at i ulike prøver at rørene øker i kvalitet til bedre og bedre standarder, inkludert, i den siste forsendelsen, et anode-dekke på en svært glatt innside og utside. Hvorfor skulle de fortsette å forbedre standardene, gå gjennom alle de problemene, for noe som , hvis det ble en rakett, ville bli skutt til skrapjern så snart den gikk av?»

Evaluering. David Albright, tidligere inspektør fra atomenergibyrået og direktør for Institutt for vitenskap og nasjonal sikkerhet. (ISIS), har argumentert for at aluminiumsrørene heller er ment til bruk i konvensjonelle artilleriraketter. Ifølge en rapport fra ISIS:

  • Irak har importert den samme typen aluminiumsrør fra 1980-tallet til ikke-kjernefysiske formål.
  • Stål- eller karbonfiberrør hadde v¦rt mer egnet om Irak ønsket å bruke dem i konstruksjonen av gassentrifuger. Irak har tidligere investert i stål og karbonfiber deler til atomvåpenprogrammet før 1990.
  • Disse rørene er ikke kritiske komponener i en gassentrifuge. De mest avanserte komponentene (rotorer, kapsler, hjullagre) måtte fortsatt ha blitt importert om Irak skulle lage disse sentrifugene. (ISIS rapport «Aluminium rør...», 23. september 2002, oppdatert 27.september 2002

I deklarasjonen til FN 7. desember 2002, gav Irak «informasjon om en kort-distanse rakett som lages med 81 mm aluminiumsrør,» ifølge Hans Blix, sjef for UNMOVIC, i hans notater for oppdateringen til Sikkerhetsrådet 19. desember 2002. UNMOVIC har foreløpig ikke fått verifisert denne delen av deklarasjonen.

Resultater av FNs inspeksjoner. Antakelsene om at rørene skal brukes til konvensjonelle raketter ble støttet av direktøren for atomenrgibyrået (IAEA), Mohamed ElBaradei, i hans kommentarer til pressen 9. januar 2003:

«Vi undersøker deres innsats for å få tak i aluminiumsrør. Vi har kontakt med noen av de tiltenkte leverandørene, og spørsmålet er fortsatt åpent, men på dette stadiet tror vi at rørene var tiltenkt produksjon av raketter.»

Dette poenget ble videre gjort rede for i ElBaradeis rapport til Sikkerhetsrådet den samme dagen (avsnitt 9 og 10, fet skrift lagt til):

«IAEA har gjort en rekke undersøkelser ved steder involvert i produksjone og lagring av raketter laget etter modell av innkjøpte, vi hadde samtaler med og intervjuet irakisk personell, tok prøver av aluminiumsrørene, og begynte engjennomgang av dokumentasjonen gitt av Irak i forhold til kontrakten med forhandlerne. Temaet er fortsatt under etterforskning, og videre verifisering avventes, men IAEAs analyser til dags dato indikerer at spesifikasjonene på aluminiumsrørene Irak ønsket å få kjøpt i 2001 og 2002 ser ut til å stemme med den rakettproduksjonen de gjør basert på modeller. Selv om det ville v¦re mulig å endre rørene slik at de kunne brukes til produksjon av sentrifuger, er de ikke direkte velegnet til dette.»

ElBaradei gjentok disse konklusjonene i et intervju 12. januar 2003: «Vår foreløpige konklusjon er at rørene er til raketter og ikke til sentrifuger.» Denne bedømmelsen ble støttet i ElBaradeis oppdatering til Sikkerhetsrådet 27. januar 2003, avsn. 52.

En utvidet oversikt over bevismaterialet fins i Washingotn Post, 24. januar 2003. Videre eterforskning inkluderer intervjuer med høyerestående irakiske ingeniører 13. februar 2003 og 17. februar 2003.

Som tilsvar på Powells kommentarer om de høye standardene på aluminiumsrørene fortalte ElBaradei Sikerhetsrådet 14. februar 2003 at:

«Irak har blitt bett om å forklare grunnene til de knappe marginene tolerert i spesifikasjonene ønsket fra diverse leverandører. Irak har forsynt oss med dokumentasjon angående prosjektet med rakettproduksjon etter andre modeller, og skal gi prøver fra tuber de får fra ulike leverandører.»

ElBaradeis uttalelse fra 7. mars 2003 ga et detaljert svar på Powells påstander:

«Omfattende undersøkelser i felten og analyser ad dokumenter har ikke greidd å framskaffe bevis på at Irak har ment å bruke disse 81 mm rørene til noe annet enn rakettproduksjone basert på modeller. [...] Irak har fosynt oss med designdokumenter, innkjøpsprotokoller, referater fra komitemøter og støttende data og prøver. En gjennomgående analyse av denne informasjonen, sammen med infomrasjon fra intervjuer med irakisk personnell, har gjort at atomenergibyrået IAEA har fått ett fullstendig bilde av innkjøp og tenkt bruk av aluminiumrørene på 81 mm, og også tankene bak endringene i spesifikasjoner. Ved å bruke denne informasjonen har IAEA også funnnet ut at de originale spesifikasjonene til 81 mm rørene ble satt før 1987, og ble basert på fysiske målinger gjort på et lite anntall importerte raketter. De tidligste forsøkene på å kopiere disse rakettene var lite sukseesfulle. Spesifiskasjonene ble justert i de følgende årene som del av en pågående anstrengelse for å revitalisere prosjektet og øke effektiviteten. Prosjektet lå dødt i lange perioder, og ble behandlet av flere komiteer, noe som resulterte i endring i spesifiskajsoner og toleranse ved hver anledning. Basert på tilgjengelige bevis, konkluderer gruppen fra atomenergibyrået med at Iraks anstrengelser med å skaffe disse aluminiumsrørene ikke er relatert til produksjonen av sentrifuger og, videre, at det er svært usannsynlig at Irak skulle kunne ha gjennomført det omfattende ombyggingen som ville være nødvendig for å bruke dem i et sentrifugeprogram. Temaet vil likevel fortsette å bli undersøkt og gjennomgått.»

ElBaradei konkluderte «Det fins ingen indikasjoner på at Irak har forsøkt å importere aluminiumsrør til burk i sentrifuger til anriking. Videre ville Irak ha møtt på betydelige praktiske problemer i produksjonen av sentrifuger fra disse rørene.»

Med hensyn til egen produksjon av egnede aluminiumsrør, la ElBaradei til

«Iraks manglende erfaring og ekspertise på feltet gjør det svært usannsynlig at landet er i stand til å produsere aluminiumssylindere med de små marginene som kreves til anriking i sentrifuger.»

Pågående overvåking er likevel nødvendig.

Annen import, inkludert magnetproduksjon

Rapport fra Storbritannia, 24. september 2002, s.24: «Siden 1998 har Irak forsøkt å skaffe gjenstander som kan brukes i konstruksjonen av sentrifuger for anriking av uran.»

Rapport fra Storbritannia, 24. september 2002, s. 26: «andre viktige forsøk� på� handel siden 1998 inkluderer forsøk på å kjøpe:

  • Vakumpumper som kan brukes til � lage og vedlikeholde trykk i en kaskade av gassentrifuger til � lage uran.
  • En fullstendig produksjonslinje for magneter med de standardene som trengs til motorene og de �re hjullagrene i gassentrifuger. Det ser ut som om Irak forsøker å skaffe seg kapasitet til � produsere disse på� egen hånd, heller enn å måtte v¦re avhengig av import.
  • Anhydrid Hydrogen Fluorid (AHF) og fluorgass. AHF brukes i den petrokjemiske industrien, og Irak importerer mye av dette, men kan også brukes til å gjøre om uran til uranhexafluorid til bruk i i gass-sentrifuger.
  • En stor filament-tvinnings maskin som kan brukes til å lage karbonfiber-rotorer til gass-sentrifuger.
  • En stor balanse-maskin som kan brukes til balanseringen i oppstarten av sentrifuge.»

Powell, 26. januar 2003: «Hvorfor forsøker Irak fortsatt å få tak i [...] det spesielle utstyret du trenger for å omforme [uran] til råmateriale for atomvåpen?»

Powell, 5. februar 2003: «I 1999 og 2000 forhandlet Irakiske tjenestemenn med Romania, India, Russland og Slovenia om innkjøp av et anlegg for produksjon av magneter. Irak ville at fabrikken skulle produsere magneter på mellom 20 og 30 gram. Det er samme vekten som magnetene som ble brukt i Iraks program med gass-sentrifuger før Golfkrigen.» Powell, 5. februar 2003: «Avlyttet kommunikasjon fra midten av 2000 til i fjor sommer viser at Irak fronter bedrifter som ønsker å kjøpe maskiner som kan brukes til å balansere rotorene i gass-sentrifuger. [...] jeg er ikke det minste i tvil. Disse ulovlig forsøkene på anskaffelse viser at Saddam Hussein er veldig fokusert på å finne den manglende nøkkelbrikken i det kjernefysiske programmet.»

Evaluering. Det bør bemerkes at det som hevdes i den britiske rapporten ikke er at materialene Irak har søkt å importere bare kan bruke som del av et kjernefysisk program, men at de kan brukes i et slikt program. Det er derfor også ganske sannsynlig at disse materialene ikke brukes i et kjernefysisk program i det hele tatt.

For eksempel bemerker rapporten av Irak har prøvd å kjøpe anhydrid hydrogen fluorid (AHF) siden 1998, og at AHF kan brukes i gass-sentrifuger til anriking av uran. (kap.3 avsn.21). Men AHF blir også brukt i den petrokjemsike industrien. For et land som har blitt gjort ensidig avhengig av oljeeksport for utenlandsk valuta, kan importen av AHF knapt bli en overraskelse eller grunn til mistanke i seg selv.

Resultater av FNs inspeksjoner. Produksjonsenheten til magneter som blir nevnt i den britiske rapporten og av Powell, ble diskutrt av ElBaradei i hans oppdatering til Sikkerhetsrådet 27. januar 2003, avsn. 58-59:

«Irak har presentert detaljert informasjon om et prosjekt med siktemål å konstruere et anlegg som kan lage magneter til det irakiske rakett-programmet, og til industrielle formål, og at Irak har forberedt forespørsler om tilbud, men at prosjektet har blitt forsinket pga. 'finasielle kreditt oppsett'. Foreløpig etterforskninger antyder at spesifikasjonene i forespørslene om tilbud er samstemte med det som kreves til den erkl¦rte tenkte bruken. Likevel vil atomenergibyrået (IAEA) fortsette å etterforske saken [...]»

De videre undersøkelsene inkluderte et intrvju med en irakisk spesialist på magneter som tidligere jobbet i gassentrifugeprogrammet gjort 21. februar 2003

ElBaradeis uttalelse 7. mars 2003 gav et detaljert svar på Powells påstander:

«IAEA (Atomenergibyrået) har verifisert at tidliger ansakffete magneter har blitt brukt til rakettstyringssystem, industriutstyr, strømmålere og felttelefoner. Gjennom besøk til forsknings- og produksjonsanlegg, gjennomgang av tekniske tegninger og analyser av prøver av magnetene, har IAEAs eksperter med erfaring fra bruk av magneter i setnrifuger verifisert at ingen av magnetene gjort rede for kunne bli brukt direkte i et magnetisk hjullager i en gassentrifuge.»

Med hensyn til magnetproduksjonsenheten Irak har innrømt å tegne kontrakt på i juni 2001, konkludere IAEA at «innenlands magnetproduskonen virker økonomisk fornuftig,» men at slike anlegg trenger konntinuerlige inspeksjoner og ovrvåking.

Som svar på den britiske rapporten og Powells påstander om rotorer til gass-sentrifuger, fortalte ElBaradei Sikkerhetsrådet 14. februar 2003 at:

«Inspektører fra atomenergibyrået (IAEA) har funnet en del dokumenter som var relevante for anskaffelsen av karbonfiber, et dobbel-bruk materiale som er tidligere brukt av Irak i det skjulte programmet for anriking av uran i produksjonen av rotorer til gass-sentrifuger. Vår gjennomgang av disse dokumentene antyder at karbonfiberen Irak har søkt ikke er ment til anriking, ettersom standardene på materialet ikke er i samsvar med det som er nødvendig for å lage rotor-rør. I tillegg har vi gjennomført opppfølgings-inspeksjoner, hvor vi har observert bruken av slik karbonfiber i ikke-kjernefysisk-relaterte prosesser og tatt prøver.»

Videre etterforskning inkluderer et privat intervju med en irakisk høyerestående ingeniør 17. februar 2003 og 19. februar 2003.

Personell

Innenriksdepartementet, 12. september 2002, s.10: «Irak har fortsatt den tekniske ekspertisen og noe av infrastrukturen som er nødvendig for å nå målet deres om å bygge et atomvåpen. Saddam Hussein har hatt gjentatte møter med sine kjernefysiske forskere de siste to årene, noe som signaliserer hans fortsatte interesse i å utvikle det kjernefysiske programmet.»

Rapport fra Storbritannia, 24. september 2002, s.24: «JIC bemerket at Irak hadde trekt inn igjen spesialister på kjernefysikk til programmet i 1998.»

CIA, oktober 2002, s.6: «Irak beholder kjernen av spesialister på kjernefysikk og teknikere. [...] Irakiske media har rapportert flere møter mellom Saddam og disse spesialistene de siste to årene, noe som signaliserer Baghdads fortsatte interesse i å gjenopplive atomvåpen-programmet.»

Bush, 7. oktober 2002: «Før de ble hindret tilgang til Irak i 1998, satte atomenergibyrået ut av spill omfattende anlegg relatert til atomvåpen, inkludert tre anlegg for anriking av uran. Samme år viste informasjon fra en høyerestående ingeniør som hadde flyktet, at til tross for løftene sine, hadde Saddam Hussein beordret at det kjernefysiske programmet skulle fortsette. Bevisene antyder at Irak setter i stand igjen det kjernefysiske programmet. Saddam Hussein har hatt flere møter med sine kjernefysikere, en gruppe han kaller sine 'kjernefysiske mujahideen' – hans kjernefysiske hellige krigere.»

Powell, 5. februar 2003: «De siste 18 månedene har Saddam Hussein vist økende interesse til Iraks viktigste kjernefysikere.»

Evaluering. Den siste delen av President Bush sin tale 7. oktober 2002 inneholder en feilsitering, og en dårlig oversettelse. Hendelsen talen refererer til var 10. september 2000, og handlet til dels om atomkraftverk. Nedskrivingen av talen ble på den tiden gjort av BBCs overvåkingstjeneste. Saddam Hussein sier faktisk «atomkraftverk mujahidin» og snakker ikke om våpen i det hele tatt. I tillegg blir betegnelsen «mujahidin» ofte brukt i en ikke-kamp sammenheng, for å betegne en hver som kjemper for en sak. Saddam Hussein snakker f.eks. ofte om mujahidin som utvikler Iraks medisinske anlegg. Det er ingenting i talen som antyder at Irak utvikler eller truer med atomvåpen.

Resultater av FNs inspeksjoner. ElBaradei gjennomgår bevismaterialene om personell i hans oppdatering til Sikkerhetsrådet 27. januar 2003, avsnitt 22 og 23:

«I CAFCD-erklæringen ('Curently Accurate, Full and Complete Declaration, 7. desember 2002) erklærte Irak at de nåv¦rende og tidligere IAEC-stedene, og også de stedene hvor IAEC-personell ble overført til, i dag brukes til ikke-kjernefysisk kommersiell aktivitet. [...] Fra IAEAs bergeninger til datoen til den Irakiske erkl¦ringen, tar vi de følgende konklusjonene: [...] Den delen av CAFCD som dekker Iraks program mellom 1991 og 1998 er i samsvar med de konklusjonene IAEA (Atomenergibyrået) trekker på grunnlag av undersøkelsene gjort gjennom den perioden og som regelmessig har blitt rapportert til Sikkerhetsrådet.»

Forfatter: Glen Rangwala

Kontakt på e-post

 
Den Blå Steinen Kontakt RessurserForum Bli medlem! Til forsiden!
 

Er du interessert i å bli med i ATTAC Bergen eller har du spørsmål? Send en e-post til bergen@attac.no
Kommentarer/forslag til sidene sendes til: .